Jeg tråkker i salaten gjentatte ganger. Sånn er det å være i min familie, vi har foten i kjeften mesteparten av tiden.

Men nå har jeg iallefall nådd et mål! Jeg turte å spørre om en person var sint på meg. Og det var hun ikke! Det var så godt for jeg kjente hjertet mitt hamret hardt mot brystkassen en gooood stund før jeg turte å spørre. Det er et mål for meg. Tørre å spørre! Ting blir så mye enklere om man tør å spørre.

Jeg har lært så utrolig mye denne “bølken”. Tre dager denne uka har jeg notert så håndleddet verker. Det verker fremdeles, faktisk, hehe. Samtidig har jeg slitt med angst. Stemmene har variert i styrke og kommer overraskende på.

Forskjellen er at nå vet jeg at det går over. Jeg kan trekke pusten, og jeg kan glede meg til stemmene roer seg og angsten blir mindre fremtredende. Derfor føler jeg heller ikke for å si: “Morn i dag har jeg angst og stemmekjør.” til hele klassen. Lurer dem så spør dem, og da er jeg ærlig. Sånn ER jeg bare. Jeg er veldig på det å “klare selv”. Men jeg veit nok til å kontakte hjelp om jeg trenger det. Før kunne jeg ikke engang si hva jeg følte eller tenkte om noen spurte.

Folk tror jeg er så innmari sosial. Jeg ER ikke sosial. Jeg blir stressa av å skulle snakke. Jeg vil bare bli sittende i en krok og stirre på mennesker som går forbi. Se på dem, tenke på dem, forstå dem. Jeg vil se logikken i deres handlinger og tanker. Jeg vil FORSTÅ dem! Men så har jeg innsett…at selv omn jeg ikke forstår mennesker…så kan jeg likevel hjelpe dem.

Nå føler jeg meg bra på skolen. Jeg var så nervøs, ejg var så redd, jeg ville slutte gjentatte ganger, tankene virret frem og tilbake til gamle tider hvor å være flink på skolen var synonymt med å få stygge kommentarer og den fineste buksa man noensinne har eid klippet opp. Og plutselig har jeg kommet frem til at å være flink på skolen…det er ikke noe kriminelt. Jeg har LOV til å være flink på skolen. Et slags skolelys om man vil. Nei, jeg er ikke overmodig og sier at jeg kan alt. Men jeg kan en del og er villig til å lære. Ting som går inn i hodet mitt kommer ikke ut igjen med det første. Det skal kategoriseres og forstås.

Men jeg er flink. Ja. For første gang i livet mitt, klarer jeg å TRO PÅ at jeg er flink. Mobbingen ødela store deler av den troen, og helsevesenet i Aust Agder ødela resten. Og nå. ENDELIG. ENDELIG kan jeg være stolt av å være smart. Stolt av at jeg liker å lære.

Stolt av meg selv.

~donttouch~

Tja, det har jo ikke vært mye lyd fra meg da, her på bloggen. Blei ett innlegg liksom, og det var det. Men her er ett til:

Jeg er i en selvutviklingsfase nå, hvor tannhjulene på innsiden har blitt oljet litt og jeg begynner å se hva jeg selv gjør. Jeg oppdager nye sider ved meg selv, og får brukt hjernen til noe fornuftig. Jeg deler synspunkter og erfaringer med andre og jeg har det faktisk gøy. Igjen begynner jeg å føle at jeg kanskje er FOR åpen, at jeg sier masse feil ting og at jeg gjør mye rart. Det er slikt som gjerne inntreffer etter et par måneder, og så blir jeg uinteressert i å ha den følelsen og dermed uinteressert i det jeg driver med. Men dette er såpass viktig at jeg vil gjennomføre uansett hvor mye jeg hater meg selv.

I dag prøvde jeg meg som veileder. Jeg holder fast på troen om at jeg gjorde noe riktig, noe bra, i dag. Jeg måtte konsentrere meg veldig og kjente hjernen knirke og knake, men jeg kjente også at jeg kom med svar. Jeg sleit rimelig hardt for å henge med i svingene, men det gikk til slutt. Skolen går sin gang, og jeg strever meg avgårde for å klare det. For meg, som alltid har elsket god tid og laaaange dvaske dager, går dette jammen fort! Fort fort fort, og borte vekk helt plutselig. Jeg var redd før året for at det skulle bli sakte. Men nå er jeg redd for at det skal gå for fort. Jeg har tenkt litt på dette med tid og skole. Før trodde jeg ikke at jeg orket. Nå orker jeg, men er sliten. Stemmene mine er ganske i slaget for tiden, men jeg holder jo ut på et vis. Jeg er egentlig sterkest i stressa situasjoner, men det er også da jeg blir mest sliten.

Så her sitter jeg, foran pcen, og bare durer i vei med alle rare tanker.

Jeg prøver alltid å forandre meg litt, men jeg klarer ikke. Jeg vil gjerne være den tause typen, men er alltid brautende, og alltid spøkefull. Det irriterer vettet av meg! Kan jeg ikke bare holde kjeft og lytte? Om jeg hadde gjort det nå, hadde folk spurt om hva som er galt. Det er liksom ikke plass til den stille, tenkende donttouchen som liker å fundere over eksistensielle problemstillinger. For det ELSKER jeg. Jeg ELSKER å fundere over hvorfor jeg tenker slik som jeg gjør, og om mine tanker egentlig har noen betydning i det store og stadig ekspanderende universet. Jeg elsker å tenke på ting som ingen andre tenker på, angripe problemer på min egen, litt merkelige, måte. Jeg er et ‘annerledes’ menneske. Jeg liker ikke å se på ting på den konvensjonelle måten. Jeg liker å snu og vende på ting, kanskje riste litt, lytte litt til lydene av den ødelagte tingen, og så stirre på den til en løsning kommer til meg. Det er flere der ute som er slik, har jeg merket.

Jeg elsker skolen. Selv om jeg er teit og ganske ubrukelig GANSKE ofte, så føler jeg likevel at de på skolen aksepterer meg for den jeg er, selv om ikke jeg gjør det. Jeg fremstår som sterk, trygg på meg selv, og spøkefull. Egentlig er jeg redd, sliten, og vil bare sitte i et hjørne og tenke. For jeg har så mange tanker! Jeg blir ALDRI ferdig med å tenke. Jeg er en av dem som gjerne setter på litt rolig musikk og setter meg i et hjørne for å tenke igjennom dagen. Vel, nok nå, for i dag i allefall

—-don’t touch donttouch—-

Noen foreslo at jeg skulle starte opp min gamle blogg igjen, nå som jeg har begynt på MB studiet. Vi har også et Mindfullness kurs gående nå, men det skal jeg snakke om senere, hehe.

Vi busset til vår første samling på mandag i sist uke, det var en sprø opplevelse, jeg som fikk meg bil fordi jeg ikke turte å kjøre buss. Der satt jeg da, sammen med den søte snille venninna mi som distraherte meg til det fulle slik at jeg ikke skulle tenke på at jeg satt på bussen. Jeg var livredd, men jeg klarte det! I DID IT!

Jeg husker jeg følte meg liten. Jeg føler meg ALLTID veldig liten i slike sammenhenger, og jeg er en av dem som tar STOR plass. Mange folk hater det men jeg fikk ikke opplevelsen av det denne gangen, selv om mine egne usikre tanker holdt på å ta livet av mitt gode humør første kvelden. Tankene mine, og de dumme dumme stemmene.

Det gikk bedre etterhvert, blei kjent med masse folk, og teambuilding i skogen var GØY! Men for at jeg skulle kaste meg ut i det store Heksespranget, altså reise i en line over juvet “juvet”, haha, så måtte jeg bestikkes med sjokolade. Og det BLEI jeg faktisk Hihihihi.

Jeg pleier å si veldig mye. Jeg er åpen, ærlig, og livredd for at folk skal hate meg. Jeg er så usikker på meg selv, og når jeg legger meg om kvelden hoper det seg opp med usikkerhet. Samlinga var super forresten. Jeg var helt kake da det var ferdig men WHAM, da skulle jeg inn til Oslo!

PREMIEUTDELINGEN! Ja du leste riktig. Jeg vant Mental Helse Ungdom Oslo sin skrivekonkurranse, jeg vant en fantastisk lydbok og en iPod Touch OG teksten min blr publiseri Psykisk Helse.

I går hadde vi Mindfullness kurs. Det var vanskelig. Det ER vanskelig. Jeg har slitt så hardt med å få steinkontroll på stemmene…og nå føles det ut som man vil ha meg til å slippe den kontrollen igjen. Jeg vil ikke tilbake dit jeg var den gangen. Jeg vil fortsette å være fri! Jeg er redd for å slippe den kontrollen jeg har jobbet så hardt for å få.

Jeg er redd.

Og noe annet morsomt: NAV lovet meg penger. Gjett hvem som ikke fikk penger

~donttouch~

Gratulerer med ny blogg og velkommen inn i iPublishfamilien! Dette innlegget kan du velge å endre eller fjerne fra kontrollpanelet, her kan du også lage nye innlegg.